I dag har jeg laget meg et lite eventyr. Samboeren min drar i dag, klokken 10. Faktisk er det ganske viktig at hun drar klokken ti. Hun skal ta tog. Tidspunkt er ganske viktig når man tar tog.
Det er kanskje derfor mange foretrekker å reise med bil. Men min samboer foretrekker allikevel å ta tog. Jeg foretrekker for øvrig å ta tog jeg også. Og da er altså, som sagt, tidspunkt viktig. Tidspunktet har ikke så mye å si for meg, vel og merke. Jeg skal ikke ta tog. Jeg har pakket sekken.
Sekken var og er en passe stor, lett tursekk. I den har jeg lagt en hengekøye, en tarp, et liggeunderlag, ullundertøy, noen teltplugger og en vannflaske. I tilleggg har jeg pakket en Ipad, en kindle og en telefon. Disse tre tingene visste jeg ikke helt om jeg ville ha med eller ikke. Særlig Ipaden.
En stor del av meg mener at eventyr helst bør gjøres uten slike digitale dingser. Det ideelle eventyret et analogt pusterom. En pause fra den ellers så digitale og masete hverdagene vi mer eller mindre frivillig har laget oss og lever i. En slags distraksjon fra distraksjonene. Jeg etterlever det sjeldent. Men det er iallfall en tanke jeg har.
Under tidligere eventyr har jeg etterstrebet dette analoge idealet. Men det går aldri helt. Telefonen innbiller jeg meg at jeg ikke klarer meg uten. Den ser jeg på som en forsikring. Jeg kan bruke den til å kontakte nødetater og tilsvarende. Eldre mennesker enn meg som deler samme analoge eventyrideal vil kanskje si at den ikke faktisk er nødvendig. De har nok rett. Men dette har jeg ikke klart å internalisere. Den har iallfall blitt med meg hver gang.
Når telefonen først er med, har idealet en tendens til å vike for impulsene i øyeblikket. Eventyrets stillhet, og roen jeg alltid romantiserer i frokant blir for mye og for fremmed. Hjernen min er vant til konstant stimuli. Litt av alt, hele tiden, takk! Litt av alt, og alt for mye å trives i skogen. Etter hvert gir jeg altså etter, og mater hjernen min med akkurat det den vil ha. Inndata. Podcasts, for eksempel. "Apathy's a tragedy and boredom is a crime", slik komikeren Burnham synger.
Hva om jeg for en gangs skyld sier at det ikke er så farlig? Hva om jeg tar med meg teknologien og atpåtil tillater meg å bruke den. Hva skjer da? Må det være så nøye? Ville jeg få det bedre om jeg ikke stadig anstrengte meg for å leve opp til det analoge idealet? Eller til syvende og sist ha dårlig samvittighet for at jeg gir etter? Disse tankene fløy gjennom hodet mitt i det samboeren min dro for å rekke toget klokken ti. "Hade", sier hun mens hun gir meg en god klem. Det er fint. Snart er det min tur til å gå ut døren.
Jeg plukker opp sekken og ser meg rundt i rommet. Herregud, soveposen ligger enda på gulvet! Jeg får såvidt plass øverst i sekken. Nå er den ubalansert. Sekken altså. Det liker jeg ikke. Alt for tung i toppen. Sekken må definitivt pakkes om. Det må være balanse i tingene. Jeg pakker om og noen minutter senere er tingene balansert. Plassen er bedre utnyttet og sekken er ikke lenger like stappfull. Supert.
Omsider er jeg ute av leiligheten. Gamle Oslo er nydelig. Kanskje byens peneste bydel, spør du meg. Men jeg og sekken setter kursen for sentrum. Strengt tatt er det litt rart å sette kursen fra Gamle Oslo til sentrum. Jeg antar de fleste vil mene at Gamle Oslo er en del av sentrum. Med "sentrum" mener jeg derimot Sentrum. Sentrum-sentrum, om du skjønner. Og det tror jeg du gjør.
Byen har begynt å våkne. Kafeene har begynt å fylles opp av gjester. Noen av dem jobber. Andre snakker. De som er her nå har sikkert kommet tidlig for å sikre seg favorittplassene sine. Luringer. Matbodene har akkurat begynt å lage dagens første runde med mat. Før folkemengdene kommer for alvor. Da satser jeg på å være borte for lengst.
Planen min med å gå i Sentrum-sentrum var å se etter sovepose i en sportsbutikk. Ikke fordi det er noe galt med den jeg har, men fordi den ikke er min. Jeg bare låner den. Dessuten er den akkurat litt for stor til å få plass i min alt for dyre sykkelbag. Alt som ikke egner seg på sykkel får straks et lite minus i min bok. Utvalget sporstforetningene Storgata og Bogstadveien byr på skuffer meg, mens det er ikke så farlig. Jeg skal ikke sykle i dag. I dag skal jeg gå, gå på eventyr. Og omveier i Sentrum-sentrum til tross, er jeg allerede godt på vei riktig retning.
Jeg går i jevnt tempo fra Bogstadveien til Ullevål Hageby. Derfra krysser jeg Ring 3 over den relativt nye sykkel- og gangbroen som er der. Den ble bygget da jeg bodde i området for noen år siden. Jeg har gått og syklet masse her, fra Ullevål og opp bakkene til Kringsjå. Det er en rar følelse å være på et sted hvor man har vært så mye, men allikevel ikke lenger har noe å gjøre.
Flere ganger tar jeg meg i å savne sykkelen min. Det er fint å gå, men hastigheten på sykkel er den som passer meg best. Mer action på en måte, men fortsatt med måtehold og uten motor. Det e fint å merke at jeg savner transportmetoden jeg bruker mest tid på.
Jeg går inn på matbutikken på Kringsjå. Det er siste stopp før skogen. Jeg skal ikke langt, så jeg behøver ikke tenke noe særlig på hva jeg kjøper. Planen er å bare ta bæreposen i hånden. Vekt og plass i sekken er ikke så nøye. Vanligvis pleier jeg å ha ganske konkrete planer før jeg går inn i en butikk, men ikke denne gangen. Eventyret kan ha noen slike momenter, tenker jeg. Momenter som ikke er planlagt, men som bare skjer. Maten ville fått de fleste ernæringsfysiologer til å rynke på nesen. To enkle salatblandinger med laks, to poser potetgull, en smoothie og en pose lakris ligger i handleposen min når jeg er ferdig, utenfor butikken på Kringsjå Studentby.
Fra Kringsjå er det bare 5 minutters gange til Sognsvann. Fra Sognsvann er det bare 10 minutters gange til Svartkulp. Hovedstiene er usaklig tilrettelagte. De ligner mer på grusveier enn stier til tider. Ikke misforstå meg. Jeg klager ikke på tilgjengelig natur. Men jeg synes at det er påfallende hver gang jeg er her.
Jeg velger ikke veien jeg nettop beskrev, men følger en annen slik tilrettelagt sti et stykke før jeg tar av inn i det evige stinettet som er i skogen, i retning Svartkulp.
Stinettet snor seg innover. Jeg tenker på alle som bruker dette området. Da jeg bodde her, frekventerte jeg området og var en av de mange som brukte dette området til rekreasjon. Tenk på alle som gjør det, tenker jeg; bruker dette området til rekreasjon, altså. Alle timene og alle skrittene som bokstavelig talt er lagt ned i jorden. Hvor har alle de timene blitt av? Hvor ble mine timer av? Kan det ha kommet noe nyttig ut av dette? Det er vanskelig å komme på nyttige ting som blir gjort her. Det vil si, å gå i skogen kan definitivt ha en nytte for noe annet. Angivelig er det blant annet veldig godt for både psykisk og fysisk helse. Og god helse er nødvendig for å mestre andre arenaer i livet.
Skogvokteren gjør sikkert noe nyttig når han går her. Det er ikke helt klart for meg verken hvorvidt skogvoktere fremdeles finnes eller hva de gjør. Skogvoktere har et forbedringspotensial på markedsføring, konkluderer jeg. Jeg tipper, kanskje fordomsfult, at den gjennosmtnittlige skogvokter ikke har særlig mye til overs for markedsføring.
Spørsmålet om nytte kommer tilbake til meg. For det første, kunne ikke god helse være bra nok i seg selv? Hvorfor er god helse bare godt fordi det muliggjør andre ting? Karriere, økonomi og gode venner. Er ikke disse tingene også bare nyttige fordi de igjen gjør andre ting enklere? En karriere, for eksempel, er da ikke et mål i seg selv? For noen er karriere nyttig for å tjene penger til å ta vare på de rundt seg. Men hva er så galt med at det ikke går så bra med de rundt en, egentlig? Er det fordi vi opplever sorg? Hvorfor er sorg så ille? Det gjør vondt og kan i ytterste konsekvens ta livet av oss. Eller kanskje det er riktigere å snu på det: Det å miste de rundt seg er ikke farlig fordi det å miste noen er en enorm ulempe. Det nyttige er kanskje at det å ha folk rundt seg er en fordel. De som har folk rundt seg, har høyere sjans for å overleve fordi de ikke er alene om utfordringene, men kan samarbeide om dem. Ja vel, men er det så nøye det da? Karriere er nyttig for ikke å ta vare på folk rundt seg, som igjener nyttig for å ikke miste dem, som igjen er nyttig for egen overlevese. Overlevelse er nyttig for å bringe videre egne gener, som nå enten fremstår som totalt meningsløst eller er nyttig for noe nytt igjen.
Finnes det noe som er nyttig eller eller ønskelig som ikke er det fordi det hjelper en med den neste såkalt nyttige tingen? Det hele blir til en evig rekursiv tankerekke av nyttighet og mål. Som et dataprogram som kjører seg selv om og om igjen - et evig tankeprogram som krasjer hodet mitt om det får fortsette.
Det aner meg at dette fort kan utvikle seg til et "Hva er poenget med noe som helst"-type spørsmål. Den tankerekken må jeg skru av. Hodet mit håndterer slike ideer dårlig på en vanlig dag. I dag, på eventur alene, kan et slikt reskursivt program i hodet bli fullstendig ødelegegnde.
Svartkulp er endelig på min venstre hånd. Her har jeg tenk til å slå leir. Kartet har imidlertid gjort meg oppmerksom på at det ligger et lite vann rett vest for Svartkulp. Der har jeg ikke vært før, men det er ikke langt. Bare 200m eller noe slikt.
Vannet har ikke noe navn på kartet. Senere har jeg funnet ut at det går under to navn: Lille Svartkulp og Langmyrskulp. Med denne informasjonen er det ganske intuitivt at Langmyr er en myr øst for Svartkuulp, som blant annet inneholder et lite vann. Dessuten er den lang. Dette viser seg å stemme.
Derimot er det ikke like intuitivt at den en gang ble brukt som skytebane. Jeg skjønner at den kan ha egnet seg til det, for den er lang og flat. Men akkurat hvilken funksjon vannet hadde på en skytebane ser jeg ikke. Det virker upraktisk å måtte forholde seg til et vann når man egentlig er ute etter å treffe blinker. Eller kanskje, men forhåpentligvis ikke, noe annet.
Med det sagt vil kulene naturligvis fly over vannet. så da er det kanskje ikke i veien allikevel. Jeg begynner å lefle med tanken på å slå leir der istedenfor her. Saken blir avgjort i det jeg blir oppmerksom på alle stemmene rundt vannet. Over alt langs Svartkups vannkant er det folk på tur. Tilsynelatende flest barnefamilier. Det vil jeg holde meg unna.
Det er ikke noe galt i barnefamilier eller noen av de andre rundt vannet. Tvert imot synes jeg det er fint å se folk her. Men i dag gjerne være alene. Jeg vil ikke at noen skal komme i veien for meg og, ikke minst, jeg vil ikke komme i veien for noen andre. Ikke at det er spesielt for i dag. Jeg trives godt med å være alene og ønsker som regel å være det.
Langmyrskulp står til forventingngene. Overgår dem faktisk. Sant og si var de ikke veldig høye. Det er lite og ovalt, kanskje 100m langt og 50m bredt. På den andre siden sitter det et menneske i blå allværsjakke og spiser niste. Et nistespisende menneske skal jeg greie. Vedkomne er nok rolig og snill. Det tror jeg de fleste som spiser niste langs Langmyrskulp er.
Tidspunktet for å finne ut av hvor jeg skal slå leier har endelig kommet. Det blåser. Ikke veldig mye, men nok til at jeg vil unngå vinden om jeg kan. Særlig kastene. Jeg går rundt vannet. Det er mange gode kandidater. Men jeg vil finne det beste stedet.
Langs vestsiden av vannet er det en liten åpning i skogen. Den er liten og ganske mørk. En god backup, tenker jeg for meg selv. Det er også en liten bekk der. Kartet forteller meg at dette er bekken som kobler dette vannet med Svartkulp. I Nordenden er det en liten bålplass. Bortenfor den, på Østsiden, er det mange små trær og ganske åpent. Bak er det en svært bratt skråning. Denne gir ly for vinden, ser det ut til. Kult!
Nistemennesket sitter der fremdeles, rett bortenfor det kule området. Jeg ønsker ikke å forstyrre, og snur meg og går rundt vannet, til jeg ankommer startsetedet, i sørenden.
Lyen eksisterer ikke der og underlaget er våtere. Det er god avstand mellom trærne, men utenom det virker sørsiden som dårlig parti. Jeg går tilbake til nrodsiden. Den snille nistespiseren følger med meg. Eller, det vet jeg ikke sikkert. Det er en antakelse. Igjen blir jeg nervøs for å forstyre nistespiserens nistepause dersom jeg går for nærme. Så jeg bestemmer meg for å gi sørenden enda en sjanse, og går tilbake.
Frem og tilbake trasker jeg, mens jeg forsøker å ikke tenke på at nistespiseren sikkert tenker at dette ser litt rart ut. Jeg vil virkelig ikke komme i veien. Jeg vil ikke være i nærheten av fremmede nå. Det fyller meg med en vag engstelse og sterk uro. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det skulle jeg ønske at jeg visste. Eller iallfall skulle jeg ønske at jeg kunne skru det av litt lettere enn jeg kan.
Ganske håpløst, jeg vet det. Runddansen rundt vannet rekker å gjenta seg tre ganger før nistespiseren pakker sakene sine i et beundringsværdig bedagelig tempo og går. Den blå allværsjakken forsvinner opp skråningen. Jeg håper eieren får en fortsatt fin dag.
Omsider slår jeg leir, omtrent der nistespiseresn satt. Leiren kan presenteres slik, ordnet synkende etter avstand fra bakken:
Det er et bra oppsett. Pen utsikt over vannet. Ganske god ly for vinden. Etter en stund med skogslyder setter jeg på en lydbok. På mange måter opplever jeg det som roligere. Hvorfor det? Det er rart. Hvorfor lurer jeg jeg på det også? Hodet mitt har som alltid vanskelig for å holde kjeft. Det er en egenskap jeg er usikker på om jeg liker eller ikke. Som regel er det bra, føler jeg. Hvorfor det?
Lydboken demper støyet litt. Etterpå gjør en podcast det sammen. Jeg kjenner meg takknemlig for denne fluktruten teknologien gir meg. En annen del av meg lurer på ome jeg kanskje ikke hadde hatt behov for den om den ikke var der. Er den overbestkyttende? Skjermer teknologien meg for ting jeg ellers hadde lært meg å håndetere? Bildet av digital teknologi som en slags allestedsværende, overbsekyttende mor underholder meg i et sekund eller to. Det er et fiffig bilde.
Snart kommer det en gruppe mennesker til vannet. Jeg tror de er på min alder. Jeg forsøker å få øyekontakt med dem for å hilse. Det virker på meg som om de ikke er så interessert i å hilse. Det får for så vidt være greit. De henger opp hengekøyer de også, ved bålplassen. Først blir jeg litt engstelig for at de også har tenkt til å sove her slik jeg har, og at jeg ikke vil få stedet for meg selv. Jeg konkluderer med at det ikker er tilfelle. De har bare to hengekøyer, men er fem. Dessuten har de små sekker, ikke nok til å ha med sovepose. Det passer meg godt.
Jeg plages litt av at vi ikke har hilst. Noe er liksom uforøst. et nikk og øyekontakt hadde holdt lenge. Nikk og øyekontakt er akkurat nok til å få sagt "Hei, her er jeg. Jeg ser det og jeg ser at du ser meg. Aller helst vil jeg vøre ifred, men trenger dere hjelp, er jeg selvsagt her". Møter de blikket får de kommunisert "ditto".
Gruppen oppdager frosker og stålormer i vannet. Ormen er særlig interessant. Den svømmer frem og tilbake i det som etter hvert har blitt ettermiddagssol. De følger eter den lags vannkanten og tar bilder med telefonene sine.
Hver gang de går forbi meg gjør jeg nye forsøk på øyekontkakt. De unngår den. Det virker som at de har det fint. Hvis det stemmer er det veldig bra. Jeg har det bra jeg også. Det er mye viktigere enn hilsing.
Egentlig er det veldig fint at fremmede mennesker kan være på samme sted uten å blande seg i hverandres saker. Det tyder på høy tillit. De lar meg holde på med mitt og jeg lar dem holde på med sitt. Det er en fin ordning. Kanskje er det derfor de ikke hilser? Kanskje tenker de at de er nødt til å inkludere meg i deres planer hvis de hilser. Det kan jeg forstå at de ikke vil. Det vil ikke jeg heller. Da kan ikke lenger jeg holde på med mitt og det med sitt. Og det er ingen særlig fin ordning.
Når kvelden nærmer seg er det bare meg der. Lydbøkene har tatt slutt og podcastene føler jeg meg ferdig med. Kindle-brettet mitt har også fått en del oppmerksomhet. Jeg har konsumert masse. Mentalt har disse inndataene tatt meg innom nomadiske reiser til India, debatter om tilliten til demokratiet blandt befolkingen i Nederland (som er høy, men synkende), til et isolert skogsliv med Elgkalver.
Oppramsning av underholdningsens innhold tydeliggjør hvor mye forskjellig teknologi (bøker språk, lydopptakere, høyttalere, internett) kan eksponere oss for. Og det på helt ufattelig kort tid! Det er noe magisk med det. Helt fantastisk! I det ene øyeblikket kan jeg høre på ledende eksperter diskutere temaet sitt. I det neste kan jeg følge med spanjolenes inntog i Aztekerriket. Fysisk har jeg ikke beveget meg en meter. Det er så mektig og omfattende at jeg også tar meg selv i å synes at det er litt skremmende. En slags æresfrykt for teknologien, slik jeg tror enkelte troende føler ovenfor Gud.
En annen fantastisk fordel med inndataen er at den lindrer støyen som ellers dominerer hodet. Så fort den tar slutt derimot, har hodet fått enda mer materiale å jobbe med. Enda mer å kværne på og lage støy av. Den nye støen forsterker behovet for ny inndata, og plutselig befeinner en seg i en evig sirkel.
En midlertidig utvei fra denne sirkelen er å lage ting. Iallfall er dette den beste medisinen meg bekjent. Den eneste virkelig store bivirkningen er tretthet. Trettheten leder inn i hvile, som så skaper ny støy og ønske om mer inndata. Å lage ting er med andre ord ingen vei ut av den evige sirkelen. Imidlertid er det en måte å omsette støyen i noe som i hvert fall har potensiale til å være nyttig.
Det er som en evig informasjonssirkel. Støy -> Inndata - Lage noe -> hvilke -> Repeat. Ny inndata er nødvendig for å få noe UT igjen. Iallfall ikke for meg. Og jeg tror det er slik for andre også. Og derfor kommer man seg aldri helt ut av sirkelen.
Her føler jeg et ansvar for å påpeke at denne modellen ikke er vitenskapelig. Det vil si, det vet jeg ikke om den er. Dette kommer mer eller mindre ret fra mitt eget hode. Jeg har ikke lest meg opp på eksisterende litteratur på kreativitet eller mental støy. Dette er ikke fagfellevurdert. Idet heel tatt. Ikke ta det mer seriøst enn det fortjener.
Vanligvis ville jeg løst behvoet for å lage noe, som jeg nå kjenner her i henegkøyen, med å programmere eller planlegge noe med kalendere og lister. Jeg elsker kalendere og lister. De gir en fantastisk oversikt og ro. Avlaster hodet. I tilleg er de megagode verktøy for å faktiskf å ting gjort. Det er velbalanserte greier.
Nå har jeg ikke datamaskin til programmering eller lister og kalednder. Noe kunne jeg gjort på ipaden, men jeg mangler mus og tastatur. Da går det hele tregt og blir mer frustrerende enn nyttig. Jeg vil finne en annen måte å lage noe på.
Med ipaden har jeg en tiløhørende penn. Jeg bestemmer meg for å skrive litt for hånd. Sammenhengende tekst har jeg ikke skrevet for hånd på veldig, veldig lenge. Nettbrettet med penn fungerer omtrent som med en aanlog notatbok med blyant. Jeg liker at jeg kan gjøre dette analoge digitalt. teknologien har blitt veldog god! Det føles litt som om jeg bryter reglene for det som skal gå. Som å bruke et magisk papir eller en datamaskin som glemmer at den skal være logisk og ryddig. Det er morsomt.
Jeg skriver en del i løpet av en vanlig dag. Men det jeg skriver er stort sett kode, notater, list er eller kommunikasjon med kollegaer. De tekstene har som regel et formål. De er guider, søknader eller redegjørelser for et spesielt tema. Slik skriver jeg ikke denne gangen. Jeg begynner å skrive om prosjektet dagen har bestått og består av.
Riktignok har jeg et tema. Men jeg tillater meg å ta mange omveier på vei til poenget. Deter morsommere å skrive slik. Om ikke annet fordi det er annerledes sammenlignet med det jeg er vant til. Hvorvidt leseropplevelsen er god eller ikke gjenstår å se.
Arbeidet flyter ganske godt. Iallfall i perider. Når det slutter å flyte, tar jeg pause. Det tar tid. Denne arbeidsteknikken er nok ikke særlig egnet for tidsfrister og sjefer som venter på en leveranse. I dette teilfellet har jeg dog ingen av deleene, så dette lar jeg meg heller ikke plage av. Til tross for lange tenkepauser blir det en del tekst. Teksten blir ikke så rent gal heller. Ikke kjempegod. Men bedre enn my annet, synes jeg selv.
I de beste øyeblikkene føler jeg at jeg virkelig greier å være i modellen min; Inndata-steget blir utnyttet i lage noe-steget. Det er tilfredsstillende. Mistanken min er at dette skyldes at formen på det jeg lager er likere formen på inndataen jeg mater hjernen min med enn det pleier å være.
Apropos modellen lurer jeg på om det mangler et steg for behandling av inforamsjon. Altså et steg som lar hjernen jobbe med inndata uforstyrret. Dette steget må i så fall vfå plass etter inndata og før man lager noe.
Men er ikke dette allerede hvile-steget? jeg lurer på om jeg har laget en liten felle for meg selv her. "Hvile" impliserer at det ikke skjer noe. Men det tror jeg ikke stemmer. Selv under søvn jobber hjernen med å danne minner og koble om seg selv. Det er iallfall slik jeg har forstått det når jeg leser og høre på dem som hevder å ha greie på det. Og søvn er jo selve kongen av hviling. Søvn er hvile-hviling! Muligens bare slått av koma. Og død. men det virker som noe litt annet igjen.
Åja, og det hjernen gjør under søvn er da behandling! Er det ikke? I såfall ser jeg to problemer med den første modellen jeg tegnet opp.
Denne modellen tror jeg er nærere virkeligheten. Dessverre ble den litt mindre elegant med et dobbelt steg. Men det får så være inntil videre.
Å formulere denne tydelige modellen gjør det lettere å tenke rundt prosessen. Det merker jeg med en gang. Hvis jeg skulle tippe, ville jeg sagt at jeg har svært lett for å havne i støyfasen. Tilsvarende føler jeg meg rimelig trygg på at jeg bruker for lite tid på behandlingsfasen.
Inndata-fasen er derimot veldig stor. Lage-fasen tenker jeg også paradoksalt nok a t er ganske så stor. Problemet er at den går på tomgang store deler av tiden. Ikke fordi det mangler på råmateriale, inndata, men fordi behandlingsfasene er for korte. Problemet er at behandlingsfasene blir til støy-fase så og si med en gang. Og da pøser jeg på med inndata for å lindre det.
Resultatet er et system som delvis går på tomgang, lik en kropp som ikke tar til seg næring samme hvor mye mat den får i seg.
Jeg er langt ute i spekulasjonsland. Modellen er ikke basert på annet enn løse innfall og tanker. Jeg liker den, men jeg er usikker på hvor nyttig den er. Så var det dette med hva noe skulle være nyttig for, da..
Istedet for å bli dratt inn i et nytt rekursivt og mentalt nytteprogram blir jeg distrahert.
Det står en rev 50 meter fra meg ,på bålplassen. Den er fin synes jeg. Reven holder god fart gjennom myren. Den hopper liksom gjennom myren. Mykt hoppende. Uten en eneste lyd.
Jeg ønsker ikke å skremme den. Selv om jeg vet hvor sky rever er, er jeg en smule redd den.
Hvis reven oppdager meg på egenhånd uten å føle seg truet, vil den garantert gå sin vei, tenker jeg. I et forsøk på å skape nettopp den situasjonen beveger jeg meg litt i soveposen, slik at den lager grove gnisselyder mot underlanget. Det fungerer. Reven ser mot meg. Jeg unngår øyekontakt. I løpet av et sekund har den listet seg inn skogkanten, like stille som den kom. Reven var veldig fin. Jeg lurer på hvor den sover om natten, og hva den tenker om meg.
Jeg sender en melding til samboeren min og ønsker henne en god natt. Jeg håper at hun har det bra der hun er. Egentlig er jeg ganske sikker på det. Selv om det er veldig fint å være alene, ser jeg frem til å være med henne igjen.
Klokken er knapt fire når jeg våkner. Det er helt lyst. Og jeg er lys våken. Reven viser seg i skogkanten, seks timer siden vi sist så hverandre. Det føles passende. Som om vi ønsket hverandre god natt i går og nå ønsker hverandre god morgen. Kanskje er det reven som nikker til meg, og sier "Hei, her er jeg. Jeg ser det og jeg ser at du ser meg. Aller helst vil jeg vøre ifred, men trenger du hjelp, er jeg selvsagt her". Når jeg ser den får jeg sagt "ditto".
Frokosten min er en halv flaske smoothie. Jeg pakker sammen utstyret i min trofaste sekk. Og pusser tennene - Det glemte jeg i går. Til slutt tar jeg farvel med stedet og sier at jeg regner med å komme tilbake.
Jeg følger den blåmerkede stien tilbake til Sognsvann. Fra Kringsjå følger jeg Carl Kjellsens vei og fortsetter opp Frysjaveien, helt til det røde trehuset med den lille gangbroen over Akerselven. Det er ganske god omvei. Ikke spesielt nyttig.
Når jeg kommer ned til sentrum vil jeg innom det vakre Deichmanske bibliotek. Der skal jeg skrive ut notatene fra i går kveld, tenker jeg. Se hvordan tankene ender. Eller endte. Hva som er en sannferdig gjenfortelling av eventyrets tanker og hva som er et resultat av ettertidens behandling av dem vet jeg ikke. Det er flytende grenser jeg ikke tar så alvorlig.
Uansett er det påfallende hvor stor del av dette lille eventyret som kommer fra hodet. Jeg følger Akerselven helt til Oslofjorden.